Dette året har bydd på mange utfordringer. Det føles ut som at jeg skal miste alle dette året.
Først måtte jeg flytte, og som resultat mistet jeg ikke bare min romkamerat, men også min bestevenn. I Norge er det ofte realiteten at vennskap bare varer så lenge man er "tvunget" til å oppholde seg i samme rom som hverandre. Det kan være på jobb, skole eller som romkamerater. Uansett, det blir mer og mer tydelig at det er særdeles få vennskap eller relasjoner som overlever en forandring i påtvunget geografisk nærhet til hverandre.
Jeg og hun bor jo fortsatt i samme by, men livet skjer og det blir plutselig en jobb å prioritere å møtes, finne på noe, finne en tid som passer for begge. Det hjelper heller ikke at siste gangen vi så hverandre før flyttinga, og 1,5 måned i forskjellige byer, kranglet vi. På den tiden vi ikke snakket, rakk i alle fall jeg å føle at vennskapet var over. Om ikke over, så i over i den forstand at det ville aldri bli det samme.
Da vi var romkamerater, datet jeg en mann som hun ikke likte. Hun syntes at han var for kjedelig for meg, men jeg var egentlig ikke enig. Men så er jeg dessverre veldig lettpåvirkelig, spesielt fra meninger fra de jeg er glad i. Dermed tok det slutt med han, noe jeg helt ærlig angret litt på. Derfor, etter noen måneder alene, endte jeg opp med å kontakte han igjen i juni, og spørre om han kanskje var interessert i å ta opp kontakten igjen. Det var han.
Det kom raskt fram, derimot, problemet med å date noen yngre enn deg selv. Jeg, 32, trenger mye mer tid, rom og selvstendighet, mens han, 24, ønsket å være sammen hele tiden, ringes daglig og mer eller mindre planlegge familie. Og jeg husker jo hvordan det var å være 24. Man har lyst å være bedre enn alle andre, finne kjærligheten først og leke hus og familie så snart som overhode mulig. Jeg merket jo at mitt behov for selvstendighet såret han, og jeg tror kanskje han tok det personlig.
Vi planla å reise sammen til Stockholm, og denne turen fant sted cirka 2 måneder etter at vi begynte å date igjen. Det var nok en tur vi aldri burde dratt på. Turen var preget av misforståelser og vi innså at våre kommunikasjonsstiler ikke var kompatible. Det var krangling i to dager. Jeg såret ham, og han såret meg. Det siste strået som knakk kamelens rygg var får han forlot meg på flyplassen, og forsvant. Jeg så han ikke på 1,5 timer, før jeg så han boarde flyet uten meg. Følelsen av at han bare gikk på flyet uten å engang vite hvor jeg var fortalte meg alt jeg trengte å vite. Denne mannen bryr seg ikke om meg på den måten jeg trenger noen til å bry seg om meg.
Det var en stille flytur tilbake til Oslo, og vi tok også flytoget samtidig, men ikke sammen. På Oslo S forlot han meg igjen. Det ble spikeren i kista. Jeg fikk ikke fortalt han om det jeg selv hadde funnet ut bare en ukes tid før. Men hvis ikke valget var åpenbart fra før, så er det det nå. Timen er bestilt, og det er bare 2 uker ventetid før jeg kan få det overstått, og begynne på nytt. Igjen.
Comments