I dag ankom jeg barndomshjemmet litt utenfor Tromsø. Hadde faktisk gledet meg til å komme hit og se familien, og det er i grunn hyggelig nok.
Men, jeg sitter jeg med en rar følelse som jeg får hver gang jeg er her. Som jeg så glemmer jeg det til neste gang.
Det føles litt som at jeg er i en drøm, eller at jeg besøker et minne. Jeg kan selvfølgelig huske at det var en versjon av meg som bodde her over halve livet, og alt som medfulgte. Bra som dårlig. Mer dårlig enn bra. Kanskje det er litt derfor jeg sitter på denne følelsen nå?
Siden jeg flyttet til Oslo for to år siden har utrolig mye skjedd inni meg. Jeg har utviklet meg utrolig mye, og føler meg på en måte som en helt ny person. Som om menneskene i Tromsø kjente én Ingvild, men det er en annen som kommer tilbake. De vet det bare ikke. Jeg husker dem, men jeg vet at den "Ingvild" som eksisterer i deres hode ikke er noen jeg kjenner meg igjen i.
Vet ikke helt hvordan man skal navigere det. Det er jo mange jeg ønsker å se igjen, men samtidig vet jeg at jeg finner de på nøyaktig samme plass som jeg forlot de, mens jeg selv har reist mil, hypotetisk og bokstavelig. Hva skal vi snakke om? Har vi fortsatt noe til felles?
Selv med familien føler jeg en slags fjernhet. Jeg kjenner dere, men jeg er på en helt annen plass nå.
Det verste er at jeg føler meg ikke mer hjemme i Oslo. Ja, jeg elsker så klart min leilighet og å være sammen med katten min, men byen? Nei, der er jeg ikke like sikker. Det føles ut som at Oslo er for mennesker som liker status quo, at ingenting endrer seg og at årets høydepunkt er to uker i syden og en uke i Hemsedal.
Da er spørsmålet jeg stiller meg selv (og har stilt før), kommer noen plass til å føles som hjemme igjen? Eller er jeg for evig en person som bare føler meg hjemme i meg selv, og ikke på en plass?
Comments