Jo mer jeg utforsker denne verdenen der jeg prøver å bli selvstendig næringsdrivende, jo mer åpenbart blir det. Man bør aldri, aldri spørre andre hva de synes du bør gjøre - med mindre de allerede har oppnådd det du prøver å oppnå.
Og i mitt tilfelle, så er det ingen jeg kjenner som har oppnådd det jeg ønsker. Senest i dag var jeg med en person som jeg stoler på, og fortalte om planene mine. Jeg skjønner så klart at andre personer ønsker trygghet, og tenker mye på en "tenk om"-måte. Selv er jeg ikke en som bekymrer meg. Jeg tenker ikke på hva som kan gå galt. Jeg tenker på hva som kan gå rett.
Men denne energien som andre sender til meg, går inn på meg. Spesielt når det er mennesker jeg egentlig stoler på og vil høre på meningen til. Men jeg vet at jeg er lettpåvirkelig, så det blir fort til at de kan hindre meg i mine planer og min utvikling.
Resultatet blir jo at jeg ender opp med å ikke fortelle noen hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg skal gjøre det. Om det så betyr at jeg blir ensom, så får jeg vel bli det. Dersom man spør alle hva de synes, ender man opp med å ikke gjøre noe som helst, "i tilfelle det går galt". Jeg vet av erfaring at det bruker å løse seg, selv om andre ikke ser visjonen.
Har følt meg litt alene idet siste, og jeg merker at det blir kanskje normalen framover hvis jeg skal leve det livet jeg ønsker. Prisen å betale for å leve i sin autentisitet er å godta at ikke alle forstår det, eller kan være på samme bølgelengde. Underveis møter man jo alltids noen som tenker det samme, men det virker alltid som at man bare tenker det samme en stund. Før eller siden går jeg til et nivå de ikke klarer å møte meg på, og da blir vennskapet, som en gang var sterkt og likesinnet, til et vått teppe som bare demper humøret og hemmer eventyrlysta.
Det er trist, men det er kanskje bare sånn?
Comments