Her om dagen laget jeg en video på TikTok der jeg fortalte at jeg var på ett jobbintervju fordi jeg vurderte å ta en liten ekstrajobb ved siden av min fulltidsjobb, for å tjene litt ekstra penger over vinteren.
For de som ikke kjenner meg, kan jeg fortelle at selv om jeg jobber på kontor nå, så har jeg i 98% av mitt arbeidsliv jobbet i service. Enten i restaurant, på hotell eller i butikk. Og jeg kan med hånda på hjertet fortelle at det er lettere å jobbe på kontor. Det er forutsigbart, man har faste arbeidstider, man får spise lunsj i ro og mak og man kan planlegge lenger enn 1 måned framover i tid.
Likevel er det mange som mener at de som jobber på kontor (og lignende), fortjener høyere lønn enn de på "gulvet". Føler jeg at nivået jeg jobber nå fortjener mye mer enn når jeg jobbet på hotell? Jeg skal være ærlig og si nei. Jeg trives selvfølgelig veldig godt i jobben min, men jeg trivdes også på hotell og i restaurant. Forskjellen er at i en slik jobb vet man ikke hvor lenge man jobber som regel, fordi du vet ikke når alle gjestene er gått og når du er ferdig med å rydde og vaske etter dem. Man vet ofte heller ikke om man kan ta fri den dagen man ønsker, og man kan bare drømme om å ha juleferie eller fri på 17. mai. Fri på dager som dette er noe kontorarbeideren tar for gitt.
Jeg sa også i videoen min at den minste lønna jeg kunne vurdere for å jobbe ekstra som servitør var 250kr i timen. Dette var det mange som reagerte på, og mente at jeg levde i en slags fantasiverden. Jeg lurer bare på, hvorfor tenker man sånn? Når ble servitøren, personen i kassa på Kiwi og taxisjåføren verdt så lite? Menneskene som var så viktige i 2020 at de ikke ble permittert, er samtidig så unyttige at de knapt fortjener smør på brødskiva?
Spar til hus sier de. Samtidig sier de at du ikke er riktig vel bevart om du setter en pris på en time av ditt liv over 200kr. Som om du får utbetalt 200kr per time dersom du tjener det.
Det jeg likte i kommentarfeltet, dog, var at det var mange som delte hva de tjener i timen i de forskjellige jobbene sine. Mange jobbet i butikk. For jeg tror det er viktig å snakke om, da det ofte bare tas for gitt at alle får det samme. Dette er som regel ikke tilfelle. Lukkede munner får ikke mat, sier de, og ungdommer og kvinner er nok overrepresentert i å ikke åpne munnen og be om mer lønn. Jeg er ikke så flink til det selv engang, men det er fascinerende at når man "åpner munnen" og ber om noe, så er så mange raske til å fortelle deg at det du ber om er for mye, og du skal ta til takke med det du får.
Urealistisk eller ikke, min munn forblir åpen. Kanskje jeg går for 300kr i minstelønn på neste intervju.
Comments