Herregud.
Nå gjør jeg det faktisk.
I mange, mange år har jeg kjent på én ting - jeg må jobbe for meg selv. Jeg må bli noe. Selv om jeg alltid har visst hva jeg er god til, har det ikke betydd at jeg har følt meg klar for å hoppe i det. Hvorfor ikke?
Det er nok noe med det å føle seg klar. Selv om jeg alltid har likt å dele livet mitt med andre på mine private sosiale medier, trodde jeg kanskje ikke at det var "spennende nok" til å dele.
I alle fall. For et år siden var min første såkalte Saturn Return overstått. Etter tre år med de største prøvelsene jeg kunne forestilt meg, kom jeg ut på den andre siden mange hakk modnere. Plutselig følte jeg meg hjemme i egen kropp, i eget liv, og jeg sitter faktisk ved rattet. En ting jeg virkelig innser nå som jeg er i starten av tredveårene, er at tyveårene er virkelig som en forlenget tenåringsperiode. Heldigvis fikk jeg reist og hatt det gøy, men jeg sleit meg også igjennom et økonomistudie og var i et langvarig forhold. Jeg lekte hus-og-hjem, leaset årets modell av bilen jeg likte, og kjøpte lysestakene som var mest trendy det året.
Var det hyggelig? Joda, men jeg er utrolig glad for at jeg ikke tok noen mer permanente valg som å få barn, kjøpe hus eller bil. Jeg utforsket uten å binde meg til noe, hvilket er det rådet jeg ville gitt til alle som er på vei å gå inn i tyveårene nå - eller er midt i dem.
Så klart, dersom drømmen din alltid har vært familie, hus og barn, kjør på. Er du som meg, derimot, ville jeg heller ha satset på mer kortsiktige gleder og ta stilling til det senere. Ikke så lenge siden jeg så en video som mente at kvinner som fikk barn etter 33 hadde største sjanse til å leve til de var 100. Som en 32-åring kan jeg si at dersom jeg skulle fått et barn nå ville jeg hatt mer penger, tid og like mye energi som når jeg var 22. Forskjellen er bare at for ti år siden var jeg mye mer usikker og mindre utrustet til å veilede neste generasjon.
Så idag, ett år etter at Saturn forlot Vannmannen og gikk inn i Fiskene, har jeg bestemt meg for å satse på meg selv. Det vil aldri være min vei å slå meg ned en plass, kjøpe hus, få barn og være låst fast i årevis, og det er på tide at jeg innser det, tenker jeg.
Samtidig er det vanskelig, for jeg vet ikke om noen som er som meg som jeg kan inspireres av, og det er også en av grunnene til at jeg starter med dette nå.
Så får vi se hvordan det går.
Takk for at du er med på reisa<3
Comments